Ja jeg stod opp ekstremt tidlig...halv 7!!!!!  sÃ¥ tidlig har ikke jeg stÃ¥tt opp pååå kjempe lenge! Jeg var pÃ¥ sykehuset halv 8 slik som avtalt og ventet pÃ¥ Ã¥ skulle snakke med en lege og sÃ¥nt bare for Ã¥ gjøre ting klart til min operasjon og da fÃ¥r jeg vite at hun som skulle operere meg, mÃ¥tte plutselig operere en annen fordi vedkommende hadde blitt veldig sjuk og at det var da noen andre som skulle operere meg. SÃ¥ da ventet jeg pÃ¥ at en annen lege skulle komme og gi sin vurdering og da sa dem det at hvis det gikk feil sÃ¥ mÃ¥tte jeg kanskje amputere min tÃ¥!!!!  SÃ¥ derfor sÃ¥ mÃ¥ jeg vente med min operasjon pÃ¥ beinet mitt og det er skikkelig teit syns jeg fordi jeg har gÃ¥tt rundt og grua meg for ingenting ogsÃ¥ mÃ¥ jeg bare veente enda lengre....Og det var skikkelig IRRITERENDE!! Helse vesne i dag er ikke helt klok i hodet...sÃ¥ nÃ¥ skal jeg da mest sansynlig ikke opere før i november.....Jippi....enda mer venting og enda mer smerte i en allerede smerte full fot...jaja men jeg overlevde i dag da. NÃ¥ skal jeg fortelle en liten historie om den er sann eller ikke det vet jeg ikke.....

Jeg vet at den også er slående lik Fotspor historien i begynnelsen men den er ikke så veldig lik den.

"Jeg gikk en tur på stranda, så ut mot havet og tankene strømet på. Jeg hørte alltid på musikk når jeg tok min daglige tur på stranda. Alltid klokken 18:00 for da pleide sola og forsvinne ned i havet. Dette var det hjerte og kroppen min trengte når jeg tenkte for mye, men også bare for moro skyld. Det var tross alt det vakreste jeg viste om. Å se sola forsvinne i havet og se på alle de nydelige fargene som ble skapt. Av en eller annen grunn tok sola med seg alle de tankene og følelsene jeg hadde inni meg, og av og til så kunne det føles som om at jeg var født på ny. Jeg turte ikke å si det til mine venner for da hadde de vel trodd at jeg rett og slett var gal tvers gjennom, men når man nesten har knukket sammen også klarer seg gjennom det så får man en følelse om at man virkelig har klart seg og man føler seg også sterkere, men i dag tok ikke sola med seg bare mine tanker og følelser, men en del av meg. For jeg viste at solnedgangen hadde hjulpet meg før og da pleide jeg aldri å føle det slik som det jeg gjorde nå. Jeg pleide å ha en følelse av lettelse slik var det absolutt ikke nå. Jeg fikk en følelse av at noe var galt. Og ikke lenge etter min mage følelse av at noe var galt ringte venninen min og sa <<Han er blitt påkjørt>> jeg viste med engang hvem det var hun snakket om. Min barndomsvenn gjennom alle tider. Vi hadde kjent hverandre siden vi ble født. Født på samme sykehus, bodd i samme gate, gått på samme skole, vært romkamerater og bare bestevenner for alltid. Jeg løp av alt jeg hadde for å komme meg hjem for å hoppe i bilen og kjøre opp til sentral sykehuset. Han lå i koma, legene viste ingenting om når han kom til å våkne. Foreldrene hans var der, foreldrene mine var der og venninen min som var med han når han ble påkjørt. Jeg gikk inn til han og så hvordan han hadde det, slanger og masse tuber som gikk inn i munnen hans nåler som satt i blodårene hans. Han så ikke ut der han lå. Bandasje her og der. Jeg satt meg ned ved siden av han og prøvde å få kontakt med han. Jeg snakket i flere timer uten å få noe svar. Jeg sovnet til slutt etter mange timer, men jeg våknet opp ved at noen tok på meg. Jeg så et skinnende lys som lyste opp hele rommet. Han lå forsatt i sengen også fikk jeg høre stemmen. Stemmen var en jeg aldri hadde hørt før men den sa <<Be så skal du få, det er ikke sikkert du får det du ber om>> Jeg viste hvor det kom fra akkurat det som ble sagt for jeg hadde lest noe lignende i bibelen, men hvorfor akkurat bare det? Jeg skjønte ingenting, men jeg gjorde som stemmen sa jeg skulle gjøre og ba til Gud, om at han skulle bli frisk og at han skulle overleve.

Jeg ble sittende i flere dager, dager ble til uker og uker ble til måneder. Min bønn ble ikke hørt satt jeg og tenkte hver kveld før jeg sovnet. Det hadde gått 3 måneder siden ulykken og det hadde skjedd ingen forandring med han. Nok engang hadde jeg bare akkurat sovnet før jeg var vekket, men denne gangen var det ikke et skinnende lys som slo rommet, men han hadde våknet og det første han sa var <<takk for at du hørte rådet mitt og ikke gav opp>>. Akkurat der og da så skjønte jeg ingenting men nå i ettertid så har jeg skjønt mer og mer. Han har det bra og det har jeg også nå. Aldri gi opp var det han mente den natten. Og hver gang jeg tar en tur på stranda så blir det klarere å klarere for hver gang."

 

Og TUSEN TAKK for alle de lykke til'ene som jeg fikk! Det var koselig å se at dere ville ønske meg lykke til selv om det ikke ble noen operasjone i dagmen skal ta de med til neste gang

HEi.. så utrolig kjipt at de utsatte operasjonen.. og få beskjed om at du kansje må amputere en tå hvis det går feil må være fælt. men sikkelig teit å si det når de vet at du må vente lenge da... TEITE FOLK.. skjønner jo at andre kan ha problemer og trenger hjelp fort men å vente til noveber da:( Så kjipt.. jeg hadde blitt forbanna asså! men håper alt ordner seg til slutt da og at du slipper å amputere noe som helst..

over til historien du har her den var veldig fin på en merkelig måte.. eller vet ikke helt lissom.. men får en til å tenke ihvertfall..

mange klemklemmer fra MÆ

jo teite folk...ble skikkelig sur og skuffa...sto og bannet en del.....:( men får ikke gjort noe med det...ååå jaja får bare prøve å holde ut...hihi

hmm ja jeg bare fant den et sted....husker ikke helt hvor men jeg syns den var litt sånn klisje fin...hehe

klæm te deg å :)